Ting som er fine

lettheten etter at vanskelige avgjørelser er tatt, pusterommet som følger. følelsen av at valget du tok, var riktig.
å nerde skikkelig effektivt foran peisen, og føle seg smartere for hvert minutt som går.
spontane etter-skolen-dater som skulle vært lekser, men som ender opp i dype, fine samtaler.
følelsen av å få ting til, at det faller på plass.

å tilbringe timesvis med gode, ekte venner. mariusgenser, ski, oreokjeks dyppet i sjokolade, latter og svette. trygghet.
å danse seg rundt i huset mens man vasker badene og synger skikkelig stygt.
når livet er skikkelig meningsfyllt.
når du endelig har ryddet rommet- og klarer å holde det ryddig.
å gjøre ingenting. tid, frihet.
svart te, roibos-te, ingefær-te, lakris-te. appelsin.
sol, varme, men også kulde, frostrøyk, himmel som er rosa og lilla
når jeg akkurat, på håret rekker bussen fordi sjåføren er fin.
når jeg slipper å gå opp den lange bakken hjem.
når man hører på year 6581 til man nesten dør av latter

når jeg slår den mest irriterende jenta i klassen på alle prøvene vi tar
når jeg kan krysse av ting etter ting fra to do-lista.
vennskap, latter, trygghet.

Til vanlig klager jeg ganske mye over mye forskellig som ikke alltid gir så mye mening. Men jeg tror hovedgrunnen til at jeg gjør det, er for å gjøre meg selv oppmerksom på hvor lite jeg har å klage over. Det er så mange fine ting i livet mitt. De unner jeg nesten alle.

Rolf

I sommer overlevde bestevennen min ( la oss kalde han Rolf ) massakren på utøya. Da sjokket hadde lagt seg og hverdagen kom tilbake igjen merket jeg at Rolf hadde forandret seg mer enn hva jeg hadde trodd. Uansett hvordan jeg trådde ble det feil. Rolf var alltid på tå hev, alltid aggressiv. Rolf var kritisk til alt jeg foretok meg, og la ikke akkurat skjul på det. Rolf krevde snart at jeg skulle føye meg etter hans ønsker til den minste detalj. Rolf var jo tross alt den viktigste, for det var han som hadde vært på utøya, og ikke jeg.

Bestevennen min slet meg ut, bestevennen min gjorde meg deprimert. Til slutt sa jeg ifra om hva jeg følte, og siden den gang har vi knapt nok snakket sammen. Nå vet jeg ikke helt om Rolf er bestevennen min lenger, tror kanskje ikke det. Jeg vet heller ikke om jeg orker å kjempe noe mer, for oppi alt sammen må jeg jo også tenke på meg og mine egne behov. Og jeg merker at grensen for hva jeg tåler ble krysset for litt for lenge siden.

Tidligere har jeg bare lest om mennesker som opplever noe traumatisk, og som etter en stund merker at vennene trekker seg unna. Da har jeg alltid tenkt at en så dårlig venn skal jeg aldri være. Men så var jeg altså det allikevel. Jeg vet at Rolf sliter uten at jeg gjør noe med det, det får meg til å føle meg helt råtten innvendig.

Jeg synes det er fryktelig vanskelig å se hvor grensen mellom hva som er rett og hva som er galt å gjøre i en slik situasjon går. Å hjelpe Rolf var den beste sjansen jeg hadde til å ta en del av børen som ble lagt på hele Norges skuldre den fredagen i fjord sommer. Men betyr det at et annet menneske skal få lov til å behandle meg dårlig uten at det får noen konsekvenser?

Det er så vanskelig.  

dette er en tekst jeg skrev midt på natten, og som akkurat ble trykket i si;D. vennskap er ikke så lett når 22 juli og sånt skjer. jeg trenger å vite hvor grensen for hvor mye jeg skal tolerere går, jeg trenger at folk skal tenke over det. jeg trenger rett og slett debatt. 

det var uvirkelig å se innlegget mitt på trykk, føltes veldig, veldig sårbart. det mitt har fått noen utrolig vakre kommentarer på internett. de får meg til å føle meg enda mer grusom, men jeg er også glad for å få lese historiene til folk. jeg skulle ønske jeg kunne svare, men det kan jeg ikke. for innlegget er anonymt, rolf vet ikke at han er rolf, jeg kan ikke avsløre meg. det er veldig få mennesker som vet at det er mitt, ikke en gang lillebroren min vet det. 

rolf vet ikke at han er rolf, og jeg vil ikke at han skal få vite det heller, da blir alt enda vanskeligere, enda mer komplisert. 

situasjonen er sårbar, først føltes det bare skummelt og ikke noe godt. men så har jeg vendt meg til tanken på det, og da er det litt fint. det føles bra å ha fått støtet ut all elendigheten, fortalt det til en masse mennesker uten å måtte bry meg om dem. 

heh, rolf og jeg ble akkurat over for godt.