Jeg forstår ikke

De siste timene har jeg brukt til å stalke facebook-kontoene til mennesker som ikke lever lenger. Jeg har sett på bilder, lest hilsener, bladd ned til før 22 juli da alt var lett og normalt. Det er ganske fint og veldig trist. Og rart, kjemperart. Bano og Margrethe og alt for mange andre har jo vært borte nå i over 5 måneder, men det hele er så fjernt, jeg forstår det ikke. For de kommer jo straks tilbake, gjør de ikke?

Egentlig så tror jeg jeg ikke forstår nettopp fordi jeg ikke ønsker det selv. Det er så behagelig å overbevise seg selv om at virkeligheten ikke er ekte, at det som er vondt bare er innbillning. Jeg later som at jeg aldri sa hade i begravelsene deres. Hver gang jeg skulle ha møtt noen av dem finner jeg på en unnskyldning for fraværet deres. "Hun er syk", "Måtte øve til en prøve", det funker på kort sikt. Det er betryggende, godt der og da. Men nå har det gått lang tid og jeg holder på å gå tom for unnskyldinger. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. For hvis jeg skal innse og forstå, så må jeg jo forstå. Og jeg forstår ikke mord, jeg forstår ikke hva det vil si å være død, jeg forstår liksom ingen ting.